litt lenger tekst, respons?

Geografi

På kvelden var mora på jobben. Jane hørte den lave lyden av TVn gjennom veggen. Hun så for seg Jørn som satt i sofaen og så på Dagsrevyen. Da værmeldingen begynte smøg hun seg inn i armkroken hans. Han var akkurat som vanlig, og det var hun så glad i han for.


"Ser du værkartet, Jane? Har du tenkt på at landet vårt er kjempelangt? Fra Lindesnes til Nordkapp er det visst omtrent 2650 kilometer. Men ser du alle fjordene? Hvis vi retter dem ut, så de blir liksom en helt rett strek, da er kystlinja vår over 25000 kilometer"
Hun så på kartet og nikket forundret.
"Hvis vi regner med øyene, da blir det like langt som rundt hele jordkloden to ganger!"
"Fortell mer da, Jørn"

Han smilte det glade smilet, reiste seg opp, strekte seg og klødde seg i håret så det ble stående rett til værs.
"Bustepetter!" ropte hun, spratt opp og kilte han med et knis. Det var den faste leken, hun visste at det ville ende med at han løftet henne opp, kastet henne ned i sofaen med et brøl,mens han kilte henne voldsomt, og hun hikstet og skrek og lo. Han tok det store bustete hodet sitt og borret det mot magen hennes mens hun vred seg som en ål for å komme unna. Denne leken var bare deres, de hadde lekt den så lenge hun kunne huske. Noen ganger kunne hun le høyt bare hun tenkte på det. Om mora var hjemme pleide hun å hysje på dem og rope at blodet kom til å fryse til is i årene på kjerringa oppe, eller at det gamle hjertet hennes kunne stanse av all skrikingen. Men det var lett å høre at mora bare lot som om hun var sint.

Jane lå fortsatt knisende i sofaen da Jørn skrudde av TVn og hentet det digre atlaset fra bokhylla. Han fant kartet over Europa og så på henne og blunket.
"Gjett hvor langt sørover vi kommer hvis vi snur Norge" Hun skjønte ikke hva han mente, og han prøvde å forklare, men han brukte for vanskelige ord. Hun bare ristet på hodet og prøvde å se ut som et spørsmålstegn. Ofte sa han akkurat det, at hun så ut som et spørsmålstegn, og det synes hun lød urkomisk!
"Hent passeren din, så skal jeg vise deg."

Hun løp inn på rommet sitt og bråstoppet ved synet av skolesekken. Inni der lå bøkene hennes. Pusepennalet. Penner og viskelærene. Meldingsbok og en gammel ukeplan. Kanskje matesken. Og passeren. Da hun åpnet sekken og rotet fram passeren, veltet skolelukten opp og hun syntes hun hørte lydene fra klasserommet. Kritt mot tavla, stol mot bonet gulv, unger som løper i gangen, hyl fra skolegården, Kariannes stemme og latter.

"Sett passerspissen så langt sør som mulig i Norge" instruerte Jørn. "Så lager du åpningen akkurat så stor som Norge er langt."
Passerspissen skled ut av det lille hullet den hadde lagen i den blanke atlassiden hver gang hun prøvde å justere åpningen.
"Søren!"
Tilslutt klarte hun det, og snurret passeren elegant rundt, slik at blyantbiten pekte rett sør, akkurat sånn som Jørn forklarte.
"Hvor langt sør kom du?" spurte han.
"Til Roma!"
"Hva tenker du på når jeg sier Roma?" spør han mad et nytt blunk til henne.
"På meg sjøl, for at da jeg ble født sto du under stjernehimmelen midt i Colosseum i Roma og visste at akkurat nå skjer det noe magisk, men du fikk ikke vite hva det var før lenge etterpå!"
Når passerenden svingte litt østover landet i de i Sarajevo. Jørns stemme fortalte om nye kriger og gamle kriger, om fred og håp og nye landsmenn. Mot vest lå Barcelona, men Spania måtte vente til en annen gang, for Jane var trøtt og gjespet høyt, så tårene rant.
"Ja, nå vet du hvor langt Norge er." avsluttet han, og slo atlaset sammen med et smell, svært fornøyd med seg selv.
"Mmm, 10 centimeter omtrent!"

Mens hun sank inn i søvnen en liten stund senere, hvisket hun:
"Du kjenner Karianne du, Jørn."